Autisme hos barn, Habilitering Lillehammer

Behandlingsprogram, Habiliteringstjenesten, Lillehammer

Autisme er ei alvorleg og omfattande funksjonshemming som oftast opptrer før barnet er tre år. Variasjonen innan autismespektertilstander er stor. Symptoma kan opptre ulikt.

Les meir om Autisme
Informasjon frå helsenorge.no

Autisme

Autisme er en utviklingsforstyrrelse som fører til vansker med gjensidig sosialt samspill, kommunikasjon og språk. Autisme kjennetegnes også av karakteristisk, repeterende atferd.

Hvor alvorlige symptomene er og hvor mye det påvirker funksjonsevnen, varierer sterkt fra person til person. Noen har alvorlig utviklingshemming og svært lite språk, mens andre har gode intellektuelle evner og normalt språk. Vansker med å forstå andre mennesker og delta i gjensidig sosialt samspill er de mest fremtredende trekkene blant dem som har normale intellektuelle evner.

Den store variasjonen gjør at det er mer riktig å kalle autisme for autismespekterforstyrrelser eller autismespekterdiagnoser, der spekteret består av 5–6 undergrupper. De vanligste undergruppene er barneautisme og Aspergers syndrom. I denne artikkelen blir autisme brukt synonymt med autismespekterdiagnoser.

En regner med at cirka én prosent av befolkningen har autisme. Det er flere gutter enn jenter som får diagnosen. Det er mange flere som får en diagnose innen autismespekteret nå enn tidligere. Årsaken er sannsynligvis bedre kjennskap til hva som kjennetegner normal utvikling, økt kunnskap om hvordan man kjenner igjen selv milde utviklingsavvik og høyere kompetanse hos fagfolk.

Symptomer på autisme

Symptomene på autisme blir vanligvis synlige i løpet av de tre første leveårene, og tilstanden varer livet ut. Kjernesymptomene er manglende sosiale ferdigheter, språk- og kommunikasjonsvansker og repeterende og stereotyp atferd.

Problemer med sosial forståelse og samspill

Manglende sosiale forståelse gir seg uttrykk i vansker med å

  • bruke øyekontakt, blikkvekslinger og ansiktsuttrykk for å formidle ønsker og interesser
  • forstå betydningen av gester og kroppsholdning under samspill med andre
  • oppfatte og tolke andres emosjoner, og dele oppmerksomhet og interesser, sorger og gleder med andre

Mennesker med autisme har store utfordringer med å forstå forholdet mellom det som sies, hvem som sier det, hvordan det sies, hva de ser når de ser seg omkring og hva de vet om situasjonen generelt. For utenforstående oppleves det som svært påfallende og ubegripelig at sosiale og kommunikasjonsmessige forhold som de aller fleste av oss oppfatter helt intuitivt, kan føre til så store misforståelser og frustrasjon for dem som har autisme.

Samværet blir lett preget av ensidighet, og fører gjerne til at andre må tilpasse seg den som har autisme. Sosiale situasjoner kan virke overveldende og forvirrende, noe som forsterker vanskene med å tolke stadig skiftende sammenhenger og samtalepartnerens intensjoner.

Kommunikasjonsvansker

Kommunikasjonsvanskene omfatter både verbal og ikke-verbal kommunikasjon, og varierer sterkt fra person til person. Noen har forsinket eller mangelfull språkutvikling og svært lite funksjonell kommunikasjon, mens andre har et velutviklet talespråk.

Hos dem som har et godt talespråk er kommunikasjonsproblemene knyttet til manglende samtaleferdigheter og sosial bruk av språket i varierte situasjoner. Det er vanlig med vansker knyttet til turtaking, valg av tema og evne til å følge andres tema. Samtaler blir ofte ført på egne premisser, med mangelfull tilpasning til samtalepartner.

Begrenset språkforståelse fører til at mange med autisme misforstår vanlige språklige vendinger som indirekte tale, billedlige uttrykk og åpne generelle utsagn. I tillegg kan autisme føre til en rekke andre språklige avvik, som ekkotale, idiosynkratiske ord og fraser (ord og fraser med personlig betydning) og forvirring ved bruk av personlig pronomen.

Vansker med å forstå blikk, ansiktsuttrykk, kroppsspråk og gester forstyrrer kommunikasjonen ytterligere. Mange har også problemer med å regulere og forstå svingninger i språkets talevolum, stemmeleie, betoning, tempo, rytme og intonasjon.

Begrenset, stereotyp og repeterende atferd

De som har autisme har gjerne få og snevre interesser. Ensporethet i tanker og væremåte er karakteristisk. Mange blir spesielt knyttet til uvanlige ting eller tema, og kan utvikle rigide og altoppslukende interesser. Noen har spesielle eller underlige bevegelsesmønstre som de hyppig gjentar.

Mange reagerer sterkt på små endringer i detaljer i sine omgivelser, og kan vise en rigid motstand mot forandring. De har en tendens til å bli opphengt i ikke-funksjonelle rutiner eller ritualer på en tvangsmessig måte. Vansker med å endre en etablert forestilling og dårlig evne til å se for seg handlingsalternativer fører ofte til kraftige reaksjoner på små endringer av planer eller hyggelige overraskelser.

Tilleggsvansker

Autisme kan gi både fysiske og psykiske tilleggsvansker. Søvnvansker, magesmerter og andre problemer knyttet til mage og tarm er vanlig. Mange har også andre nevroutviklingsforstyrrelser, som for eksempel utviklingshemming og ADHD. Epilepsi forekommer ofte sammen med autisme og psykisk utviklingshemming. Det er også høy forekomst av psykiske lidelser, spesielt angst og depresjon. Atferdsforstyrrelser er vanlig. Hvor store tilleggsvanskene er, varierer veldig. De som har utviklingshemming har flest tilleggsvansker.

Les meir om Autisme (helsenorge.no)

Innleiing

Dersom barnet ditt har barneautisme vil du antakeleg sjå teikn til diagnosen mellom 18 månader og to års alder, eller enda tidlegare. Du kan kanskje legge merke til at barnet ditt:

  • Ikkje reagerer når du roper på han/ho, sjølv om ho/han ser ut til å høre lyder
  • Verker å være  «i si eiga verd» 
  • Ikkje møter blikket ditt, smiler til deg eller legg merke til at du forlèt eller kjem inn i rommet
  • Føretrekker å leike åleine og kan leke med gjenstandar på ein uvanleg og kanskje repeterande måte
  • Oftare enn andre kan ha raserianfall
  • Forsinka språkutvikling, eller stopper opp og eventuelt går tilbake i språkutviklinga
  • Er meir sensitiv på endringar rundt seg enn andre barn

Hos barn med lettare autismespektertilstander kan vanskane bli tydlegare etter kvart som krava til samspel og kommunikasjon aukar med alder.

Om behandlinga:

Autisme er ei livslang tilstand som har betre prognose jo tidlegare barnet får diagnosen og påfølgande tilrettelagt oppfølging.

Autismediagnosen skal stillast i spesialisthelsetenesta. Diagnostiseringa følgjer ei fast prosedyre  som er utvikla og kvalitetssikra til formålet. Dette inneber systematiske observasjonar og  utviklingshistorikk. Det finst ingen blodprøver eller andre medisinske testar som kan påvise autisme. Det er leger og / eller psykologar med tilstrekkeleg kompetanse på fagfeltet som kan stille diagnosen. 

Det finnes ingen lekemidlar som hjelper mot autisme. Tidlig tilrettelegging og kunnskap om autisme hos dei som skal være saman med barnet er viktig. Det er også utvikla fleire intensive behandlingsmetodar som hjelpe barn og unge med autisme til å styrke si sosiale og språklege fungering. 

Det forskas på andre typar behandlingar som for eksempel spesielle diettar. Det finst ingen dokumentert effekt av desse så langt.

Tilvising og vurdering

Fastlegen din er den som kan tilvise barnet ditt til diagnostisering  og oppfølging i spesialisthelsetenesta.

Sjekkliste for tilvisning - Fastlege eller anna helseteneste som tilviser til utgreiing

Fastlege eller anna helseteneste som tilviser til utgreiing

For å gjere ei god vurdering av  tilvisinga for autismevurdering er det viktig at legen skildrar:

  • utviklinga til barnet  
  • evne til gjensidig sosial interaksjon og kommunikasjon
  • om barnet har begrensa, stereotypt og repetitivt repertoar av interesser og aktiviteter
  • skildre i kva situasjonar ein ser dette og korleis det artar seg

1. Utgreiing

Barnet bør førebuast på kva som vil skje når det kjem til sjukehuset for utgreiing. Informasjonen må være tilpassa barnet sitt alder og funksjonsnivå.

Vanlegvis vert foreldra kalla inn til samtale utan barnet første dag av utgreiinga ved autismeteamet. Ved behov kan foreldre drøfte korleis barnet best blir forberedt på det som møter dei når barnet kommer til utgreiing dei påfølgande dagane.

2. Behandling

Utredning og diagnostisering av autisme finn stad poliklinisk. Føresette vil få eit program med innkalling til tidspunkt dei skal møte med eller utan barnet på poliklinikken. Deler av utgreiinga skjer ofte i barnet sitt vante miljø, for eksempel i barnehagen. Dette vil det eventuelt informerast om i forkant. 

Dersom det ikkje tidlegare er gjort ei barnepsykiatrisk undersøking vil barnet få det hos oss på poliklinikken. Det krevs ingen førebuingar til denne legeundersøkinga. Det vert ikkje tatt blodprøver eller anna som kan være ubehageleg eller smertefullt. Om det er nødvendig med blodprøver eller likande vil det bli sendt rekvisisjon til det i etterkant.

Observasjonar, samhandling og samtaler med barnet skjer i eige rom på poliklinikken som er utforma nettopp for dette. Barnet / ungdommen vil få oppgåvene som vanlegvis ikkje oppfattast som vanskelege, og kan minne om både leik og skuleoppgåver.  Føresette er alltid med inn på utgreiingsrommet med dei minste barna. Denne delen av undersøkinga tek vanlegvis ein time.

Dersom barnet har ein autismediagnose vil behandling og oppfølging  varierer ut i frå behovet til barnet. Spesialisthelsetenesta kan gi direkte behandling og rettleiing til barn og føresette. Spesialisthelsetenesta skal også hjelpe dei lokale hjelpetenestene rundt barnet med rettleiing og opplæring slik at dei blir kompetente til å gi barnet den hjelp og støtte barnet har behov for.

Førskulebarn med diagnosen barneautisme blir følgt opp frå spesialisthelsetenesta i heile barnehagetida og i tida rundt skulestart «dersom det er behov for dette». Spesialister på sitt felt rettleier for eksempel barnehage,  PPT og andre som skal gje direkte hjelp til barnet lokalt.

Behovet for spesialisthelsetenesta varierer mye. I nokre situasjoner har barnet/ familien og hjelperne rundt barnet behov for noen få veiledningstimer for å få hjelp med konkrete problemstillinger knyttet til autisme tilstanden. I andre tilfelle kan hjelpebehovet strekke seg over månadar og år. 

 

3. Oppfølging

Etter utredning skal resultat og vurderingar meldes tilbake til dei føresette. Foreldre har rett på god informasjon om diagnosen barnet får. Det er den som stiller diagnosen som er ansvarlig for å gi tilstrekkelig informasjon om diagnosen både til barnet avhengig av alder og pårørande.

Etter avtale med foreldre er det også vanlig at den som setter diagnosen er med og gir informasjon om diagnose og eventuelt behov for oppfølging og behandling til fastlegen til barnet, lokal BUP, PPT, skole og andre fagpersonar som skal være med å sørge for god tilrettelegging rundt barnet i nærmiljøet.

Når barnet er godt nok ivaretatt i nærmiljøet skal spesialisthelsetenesta avslutte behandling og oppfølging.  Det skal alltid skje skriftleg med ei oppsummerande epikrise som vert sendt til føresette og tilviser (vanlegvis fastlege). Dersom det oppstår nye problemstillingar som krev bistand frå spesialisthelsetenesta vert barnet tilvist på vanleg måte.

fastlege eller anna helsetjenste overtek som primærkontakt

Eksterne kurs

Kontaktinformasjon

Fann du det du leita etter?
Tilbakemeldinga vil ikkje bli svart på. Ikkje send personleg informasjon, for eksempel epost, telefonnummer eller personnummer.