Gå i søvne

Behandlingsprogram,

Gå i søvne, eller somnambulisme som det heter på fagspråket, er spesielt vanlig i ung alder, og sees hyppigst hos barn mellom 8 og 12 år. 20-30 % av befolkningen har gått i søvne minst en gang i løpet av livet.

Innledning

Rundt 3-4 % av alle barn har regelmessige episoder med somnambulisme. Somnambulisme kan også forekomme i voksen alder, men de fleste barn som går i søvne slutter med det før de er 15 år gamle.

Søvngjengeri representerer en forstyrrelse i oppvåkningsmekanismene, og klassifiseres under kategorien parasomni. Forstyrrelsen opptrer når barnet går fra de dype søvnstadiene og over i lettere søvn. Dette forklarer hvorfor det er vanlig at man går i søvne tidlig på natten, og ikke på morgenkvisten. De aller fleste går i søvne i løpet av de første tre-fire timene etter sengetid, det vil si i den perioden hvor det er mye dyp søvn.

Hva skyldes somnambulisme?

Arvelige faktorer spiller en rolle. Rundt 80 % av de som går i søvne har slektninger som også går eller har gått i søvne. Årsakene til somnambulisme er ukjente. Det er en sammenheng med mengden av dyp søvn, og siden barn sover dypere enn voksne, kan det forklare hvorfor dette i hovedsak skjer i barnealder. Det ser ikke ut til at somnambulisme er koblet til psykiske lidelser, i alle fall ikke hos barn. Hos voksne med somnambulisme er det rapportert økt forekomst av psykiske lidelser, spesielt depresjon og angstlidelser.

Hva er symptomene?

Det er svært sjeldent at personen som har gått i søvne husker noe av episoden neste dag. Det er også svært vanskelig å få vekket opp vedkommende mens han/hun går i søvne. Dette skyldes at somnambulisme opptrer i forbindelse med dyp søvn. Selv om det oftest går bra, er det risiko for ulykker/skader. Det er derfor viktig at personer som går mye i søvne beskyttes på best mulig måte, for eksempel ved å låse dører, unngå å ha åpne vinduer og lignende. Det har dessverre skjedd alvorlige ulykker i forbindelse med søvngjengeri. De fleste episoder med somnambulisme varer i mindre enn 15 minutter. Stort sett returnerer vedkommende tilbake til sengen, og sover videre. Hvis vedkommende blir vekket, husker han/hun vanligvis ingenting om hva som har skjedd, og kan heller ikke beskrive drømmeaktivitet. Dette skiller denne tilstanden fra blant annet mareritt og enkelte andre parasomnier.

Henvisning og vurdering

De aller fleste av diagnosene innen søvnfeltet håndteres utenfor sykehus, slik som denne diagnosen. Henvisning til sykehus er vanligvis kun aktuelt når det er nødvendig med utredning med objektive søvnregistreringer. Det betyr at fastlegene primært henviser pasienter hvor det er mistanke om søvnrelaterte respirasjonsforstyrrelser (som f.eks. obstruktiv søvnapne) eller sentrale hypersomnilidelser (som f.eks. narkolepsi). Hvis det ikke er mistanke om slike lidelser, vil pasienten vanligvis ikke bli utredet eller behandlet i spesialisthelsetjenesten. Hvis plagene er svært store, f.eks. medfører behov for sykmeldingsperioder og standard behandling har vært forsøkt uten effekt, vil enkelte sykehus ta imot pasienter også med denne lidelsen.

Sjekkliste for henvisning - fastlege eller annen helsetjeneste henviser til utredning

fastlege eller annen helsetjeneste henviser til utredning

Henvisning for denne lidelsen blir vanligvis avvist. Grunnen er at denne diagnosen ikke krever objektive søvnregistreringer. Utredning på sykehus kan være aktuell hvis det er usikkerhet rundt hvilken diagnose pasienten har, behandlingen ikke har ført fram, eller lidelsestrykket er stort (f.eks. behov for sykmeldingsperioder eller skadelig adferd under søvn).

Det er da viktig at slike opplysninger kommer fram i henvisningen. Les mer om anbefalt behandling av denne lidelsen på www.sovno.no

1. Utredning

Diagnosen stilles på sykehistorien. Det er sjeldent nødvendig med utredning hos lege eller annet helsepersonell. Hvis lege oppsøkes, vil legen ofte vurdere om det ligger andre årsaker bak. Hvis det gjøres en søvnregistrering, vil man kunne se at somnambulismen starter i forbindelse med oppvåkning fra de dype søvnstadiene.

2. Behandling

Bør somnambulisme behandles?

Det er ofte ikke nødvendig med noen form for behandling. Det er viktig å berolige foreldre om at søvngjengeri ikke skyldes alvorlig sykdom. De aller fleste barn vokser dette av seg før 15 års alder. Det er imidlertid viktig å vurdere tiltak for å forhindre at vedkommende skader seg under episodene med somnambulisme. Det kan være aktuelt å låse dører og vinduer.

Det anbefales ikke å vekke vedkommende som går i søvne, fordi det kan utløse aggressiv atferd. Prøv heller å følge han/hun tilbake til sengen. Snakk beroligende.

Sannsynligheten for å gå i søvne øker i forbindelse med søvnmangel, sannsynligvis fordi dette medfører økt mengde av den dype søvnen. Det er derfor viktig å passe på å få nok søvn – hver natt. Unngå at barnet blir overtrett. Hvis vedkommende er nøye med å få tilstrekkelig med søvn, vil problemet sannsynligvis reduseres betraktelig.

Ved alvorlige tilfeller kan psykoterapi eller medikamentell behandling være aktuelt. Medikamentene som er aktuelle reduserer den dype søvnen, og dette er sannsynligvis viktig for å redusere somnambulismen. Ulempen er at slike medikamenter kan gi bivirkninger, og det er også fare for avhengighet. Medikamentell behandling er derfor kun aktuelt i svært alvorlige tilfeller.

3. Oppfølging

Hvordan er prognosen?

Dette er en tilstand som er vanlig i barnealder. De aller fleste vokser dette av seg før de er 15 år.

fastlege eller annen helsetjeneste overtar som primærkontakt

Kontakt