Diagnosen stilles basert på symptomene som beskrevet over, det vil si på pasientens subjektive plager. Det kan enten være problemer med innsovningen, mange oppvåkninger om natten, for tidlig oppvåkning om morgenen eller dårlig søvnkvalitet, eller en kombinasjon av disse symptomene.
Det er et krav for å få diagnosen insomni at søvnvanskene gir nedsatt funksjon på dagtid, enten i form av økt søvnighet/tretthet, humørsvingninger, redusert yte- eller konsentrasjonsevne, svekket kognitiv eller sosial fungering, økt ulykkesrisiko, fysisk ubehag, eller økt bekymring omkring søvnen.
Det foreligger ikke bestemte kriterier for hvor lenge våkenperiodene om natten må være for at det skal kalles et søvnproblem. Innen forskning på insomni opererer vi imidlertid ofte med slike grenser, hvor normal søvn defineres som en innsovningstid på 30 minutter eller kortere, oppvåkninger om natten på til sammen 30 minutter eller kortere, og 30 minutter eller kortere fra reelt til ønsket oppvåkningstidspunkt.
Det er ikke nødvendig med objektiv søvnregistrering for å kunne stille diagnosen. Ved søvnregistreringer finner vi ofte mer søvn enn det pasienten selv rapporterer.