Diagnosen stilles basert på symptomene som beskrevet over, det vil si på pasientens subjektive plager. Det kan enten være problemer med innsovningen, mange oppvåkninger om natten eller for tidlig oppvåkning om morgenen, eller en kombinasjon av disse symptomene.

Det er et krav for å få diagnosen insomni at søvnvanskene gir nedsatt funksjon på dagtid, enten i form av økt søvnighet/tretthet, humørsvingninger, redusert yte- eller konsentrasjonsevne, svekket kognitiv eller sosial fungering, økt ulykkesrisiko, fysisk ubehag, eller økt bekymring omkring søvnen.

Det foreligger ikke bestemte kriterier for hvor lenge våkenperiodene om natten må være for at det skal kalles insomni. Innen forskning på insomni opererer vi imidlertid ofte med slike grenser, hvor normal søvn defineres som en innsovningstid på 30 minutter eller kortere, oppvåkninger om natten på til sammen 30 minutter eller kortere, og 30 minutter eller kortere fra reelt til ønsket oppvåkningstidspunkt.

Det er ikke nødvendig med objektiv søvnregistrering. Diagnosen er utelukkende subjektiv, men utfylling av søvndagbøker er svært nyttig. Ved objektiv søvnregistreringer finner vi ofte mer søvn enn det pasienten selv rapporterer.

• Les mer om normal søvn i artikkelen om ”søvnregistrering og søvnstadier” på hjemmesiden til Nasjonal kompetansetjeneste for søvnsykdommer (www.sovno.no)

De fleste pasienter med insomni blir i dag behandlet med medikamenter, til tross for at ikke-medikamentell behandling (kognitiv atferdsterapi for insomni) anbefales som førstevalg. Sovemedisiner kan være nyttige ved kortvarige søvnplager, men langvarig bruk bør unngås. En viktig grunn til det er at effekten av sovemedisinene vanligvis taper seg raskt. Etter noen ukers bruk er effekten på søvn ofte dårlig og det er fare for å bli avhengig av tablettene.

Ved kronisk insomni anbefales ikke-medikamentell søvnbehandling, en behandling som ofte kalles ”kognitiv atferdsterapi for insomni”. 

Over 80 % av pasientene med insomni forventes å få forbedret søvn av slik strukturert behandling. Effekten ser også ut til å vedvare etter endt behandling. Denne type behandling er imidlertid mer krevende for pasienten enn å ta en sovetablett.

I en norsk undersøkelse sammenliknet vi effekten av sovemiddelet zopiklon (7,5 mg) og kognitiv atferdsterapi for insomni. Undersøkelsen omfattet pasienter over 55 år med kronisk insomni. Ikke-medikamentell søvnbehandling ga klart bedre søvn enn zopiklon, både umiddelbart etter behandlingen og enda tydeligere ved seks måneders oppfølgning.

Insomni er ofte en lidelse som varer livet ut, men symptombildet varierer over tid. Mange pasienter blir langt bedre av adekvat behandling. Men det er uvanlig at pasienter med alvorlig og kronisk insomni blir ”normalsovere” etter behandling. Insomni har en rekke negative konsekvenser, både individuelt og samfunnsmessig. Diagnosen er assosiert med økt risiko for å utvikle psykiske lidelser, og da spesielt depresjoner. Norsk forskning dokumenterer også at insomni er en sterk risikofaktor for økt sykefravær og uføretrygd.