Du vil som regel ligge på siden eller sitte mens epiduralen gis. Det er viktig at du følger de instruksene du får av legen og klarer å være i ro når du bedøvelsen settes. Først får du lokalbedøvelse i huden, og deretter settes en nål inn til epiduralrommet. Gjennom nålen tres det så inn en tynn slange (kateter) som blir liggende etter at nålen er fjernet. Du får altså en liten slange inn i ryggen. Det gjør ikke vondt å ha slangen der, og du kan bevege deg fritt. Gjennom slangen fylles det på med bedøvelsesmiddel etter behov, enten ved tilførsel via en pumpe eller sprøyte.
I startfasen etter at epiduralen er satt, vil anestesilegen kontrollere at den virker som den skal. Vanligvis kommer virkningen innen ti minutter. Du mister smerte- og temperaturfølelse i området som bedøves. Blodtrykket ditt kontrolleres regelmessig etter at bedøvelsen er satt.
Varigheten av en dose avhenger av hvilke legemiddel som gis, men som regel dreier det seg om en til tre timer. Som oftest fylles det kontinuerlig på med bedøvelse ved hjelp av en smertepumpe. Dersom virkningen ikke er god nok, gis det mer bedøvelsesmiddel.
Ved fødsel
Når epidural gis i forbindelsen med fødsel, bør riene ideelt sett være godt etablert før epidural gis; det vil si at riene kommer regelmessig, er økende i styrke og intensitet og at livmorhalsen/mormunnen har begynt å åpne seg.
Jordmor undersøker hvor langt du har kommet i fødselen før det blir bestemt om det kan gis epidural eller om du skal tilbys annen smertelindring i påvente av epidural. Under en fødsel er det viktig at du kan kjenne når du har rier og når du skal trykke barnet ut. Epidural skal derfor ikke fjerne smerten helt, men lindre og gjøre smerten mindre intens. Det er (nesten) mulig bare å behandle smertenervene fra livmoren og livmorhalsen.
Fødende som har fått epiduralbedøvelse, har gjennomsnittlig en noe lenger fødsel enn fødende som ikke har fått epidural.
Epiduralbedøvelse regnes som svært skånsomt for barnet. I enkelte tilfeller er det til og med gunstig for barnet med epiduralbedøvelse. Blodgjennomstrømmingen i morkaken kan økes, og dermed bedres surstofftilførselen fra mor til barn.
