Mening i livet har vist seg å ha stor betydning for hvordan vi har det – og ikke minst for hvordan vi takler kriser og store påkjenninger. Mange har lest Viktor Frankls bok «Vilje til mening» (1958/1994) som baserer seg på hans erfaringer som fange i tysk konsentrasjonsleir under krigen. Senere har mange forskere fulgt opp med studier som viser betydningen av mening i livet, som Yalom (2020), Baumeister & Vohs (2002) og Schnell (2009/2020).
Empirisk forskning på mental helse har vist at mening i livet fungerer som en buffer i håndtering av stressorer (se Schnell, 2020), og at selvregulering er en viktig moderator for forholdet mellom mening og velvære (Abe, 2016; Vötter & Schnell, 2019). Forskning har også vist at meningsfullhet motiverer til sosial inkludering og kollektivt engasjement (Stavrova & Luhmann, 2012).
Når det gjelder meningskilder, er det evidens for at mennesker i kritiske situasjoner kan finne hjelp og styrke i religiøsitet eller spiritualitet, noe som i sekulære samfunn kan ha positive assosiasjoner til helseverdier, men ikke nødvendigvis (Hvidt et al., 2017). Generativitet har vist seg å være en vesentlig ressurs (Ardelt et al, 2010; Schnell, 2011; 2016), samt forståelsen av situasjonen relatert til kriseerfaring.
Videre kan det synes som at der forståelsen av hva som skjer med en er lav, er troen på konspirasjonsteorier ofte høy – noe som igjen er assosiert med dårlig velvære og mental helse (Freeman & Bentall, 2017). Dette er spesielt relevant der konspirasjonsteorier på den ene siden formidler følelsen av å “se meningen bak prosessene”, og på den andre begrenser det grunnleggende psykologiske behovet for kontroll. Dette er sentralt når det gjelder konstruktive kollektive reaksjoner på trusler (Fritsche, Jonas & Kessler, 2011). Videre har sosial inkludering vist seg å være en viktig prediktor for konstruktiv håndtering av kriser (f.eks. Yeung et al., 2016; Fritsche et al., 2011).
