- Vi trenger dere

​​Problemstillingen er ikke ny, verken for leger i spesialisering (LIS), leger som venter på en LIS-stilling, fastleger, sykepleiere eller en rekke andre profesjoner. Når blir jobben for tøff, og hva skal til for at totalbelastningen som arbeidsoppgavene og ansvaret blir overkommelig? Det er ingen enkle eller korte svar på spørsmålene, men vi må prøve å finne noen. 
​

Mistet samboeren

I sosia​le medier har kampanjen #legermåleve spredd seg etter at legen Maiken Schultz tok sitt eget liv. Maiken hadde fullført sin spesialistutdanning som hematolog. Mange kjente Maiken. I tillegg til å være kjæreste, mor, datter og venninne, var hun en god kollega for mange i Sykehuset Innlandet. 

​Midt i den bunnløse sorgen over tapet av en kjæreste og mor til felles barn, delte samboeren et innlegg om dødsfallet. Der er han åpen om at Maiken var alvorlig psykisk syk, og årsakene til at hun valgte å avslutte livet var sammensatte. I innlegget framgår det at Maiken hadde kjent på et enormt press under spesialistutdanningen, og opplevelsen av en helsetjeneste med for lav kapasitet og høy arbeidsbelastning. 

Tragedien har vekket noe i mange, og kampanjen #legermåleve viser at Maikens opplevelse av arbeidshverdagen langt fra var unik. 

I innlegget peker samboeren på noe viktig. 
«Det var NOE og ikke NOEN som tok fra oss vår Maiken», skriver han. 

Ønsker å bli bedre 

I en lang rekke innlegg og avisartikler de siste ukene har mange LIS (leger i spesialisering) ​og andre leger delt erfaringer med tung arbeidsbelastning. Som arbeidsgiver og utdanningsansvarlig for legespesialister ser Sykehuset Innlandet alvoret i disse tilbakemeldingene. 

– Kampanjen reiser mange problemstillinger. Arbeidssituasjonen for ansatte på sykehusene har de siste årene blitt stadig travler​e, og det er høyt arbeidspress for en rekke yrkesgrupper. Leger i spesialisering skiller seg ut på flere områder. De er fortsatt i en utdanningssituasjon, har mye ansvar, og mange har høy vaktbelastning med lange og hyppige vakter, sier administrerende direktør i Sykehuset Innlandet, Alice Beathe Andersgaard. 

Selv om tiltak knyttet til både arbeidsmiljø og det å rekruttere, utdanne og beholde ko​mpetente medarbeidere allerede er etablerte fokusområder i Sykehuset Innlandet, tror hun det er mer som bør og kan gjøres, både på kort og lang sikt. 

– Vi ønsker å være en god arbeidsplass for alle, og finne gode løsninger sammen med de ansatte. Utfordringene som beskrives gjelder for LIS i hele landet, men det er forhold vi kan forbedre i eget foretak. Flere avdelinger har gjennomført tiltak, eller er i gang med å se på dette. Det vil vi jobbe videre med, gjennom å involvere flere og sikre at gode tiltak blir videreført og overført til andre avdelinger der det er aktuelt, sier hun. 

​​Til forskjell fra annet helsepersonell er det sykehusene selv som har utdanningsansvar for leger i spesialisering. Sykehuset Innlandet tilbyr utdanning innenfor 35 spesialiteter.

​​​– Det er sykehusets ansvar å legge til rette for at leger i utdanningsstillinger får den undervisningen, veiledningen og støtten de trenger for å nå sine læringsmål og trygghet i legerollen. God kvalitet på spesialistutdanningen er en forutsetning for å utdanne gode leger. Vi er avhengige av å utdanne flere leger, og vi trenger å beholde en større andel av de som tar utdanningen hos oss. Da er det avgjørende at vi tar innover oss tilbakemeldingene om hva som skal til for å lykkes bedre i rekrutteringsarbeidet, sier hun. 

#SIdet

Andersgaard legger til at det er viktig også å se nærmere på arbeidsforholdene for de mange «t​urnusventerne», altså leger som jobber i vikarstillinger mens de venter på å få stilling som LIS1. 

​– Disse oftest helt nyutdannede legene går ofte like lange og hyppige vakter som leger i utdanningsstillingene, uten å ha noe systematisert veiledning eller utdanningsplan, sier hun. 

​​Det er også godt kjent at leger ofte har vanskelig for å si fra når de får utfordringer, enten på det personlige plan eller med egen helse. 

​​​– Som ung lege under utdanning vil dette for mange kanskje oppleves som et nederlag. Mange føler på et sterkt press for å prestere og for å få godkjent kompetansemålene for utdanning. I tillegg har legene, som alt annet helsepersonell, en framtredende samvittighetsfølelse, der de føler et stort ansvar både for pasientene og kollegaene, sier Andersgaard. 

​​​Hun vil derfor oppfordre alle til å si fra til sin leder eller en kollega når noe blir for krevende. 

– Vi må hjelpe ​​hverandre til å bli bedre. Er det noe som er vanskelig, så #SIdet.

Flere forhold å ta tak i 

Etter samtal​e med noen av de som utdanner seg til legespesialister i Sykehuset Innlandet er det noen punkter som går igjen når de blir spurt om forhold som kan gjøre utdanningsforløpet bedre. Bedre legedekning, færre arbeidsoppgaver og mer tid til veiledning og utdanning blir nevnt av flere, og samsvarer med resultatene fra en medarbeiderundersøkelse nylig. 

– Kampanjen #legermåleve retter søkelyset på mange faktorer som er viktig å noter​e seg hvis en skal klare å rekruttere nok leger framover, sier Astrid Sandnes. Hun er selv LIS3 og konstituert overlege samt verneombud for legene ved medisinsk avdeling på Gjøvik. 

​​– Helsetjenesten har forandret seg mye de siste årene. Det har kommet til mange nye arbeidsoppgaver, men samtidig har det ikke blitt flere ressurser. Vi må få tid til å prioritere utdanning og ikke bare daglig drift. Samfunnet har endret seg, og det er viktig å ha tid og overskudd, og ikke minst anledning, til å prioritere andre ting enn bare jobb, sier hun.

​​​Hun er enig i at det er enkelte ting som kan gjøres lokalt i eget foretak for å legge bedre til rette for spesialistutdanningen, men at det også må gjøres endringer i LIS-ordningen nasjonalt. 

​​– Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg tror større fleksibilitet på flere områder ville gjort LIS-utdanningen mer attraktiv for mange. Det finnes ikke én løsning som er optimal for alle. Spesialistutdanningen burde tilpasses alle faser i livet, og bli mindre rigid enn i dag, mener hun. 

​Etter ni år på Gjøvik, der hun har etablert seg med mann som også er LIS ved sykehuset, skal de nå flytte til Oslo med sine tre små barn. Der skal de ta de delene av utdanningsløpet som må gjennomføres på universitetssykehus for å fullføre spesialistutdanningen. 

​​​– På grunn av et godt arbeidsmiljø har vi trivdes svært godt på Gjøvik. Vi skulle gjerne hatt flere tilpasningsmuligheter for fullføring av spesialistutdanningen, sier hun. 
 

Ikke helsvart 

Selv om oppmerksomheten nå blir rettet mot forhold som ikke fungerer godt nok, er det flere leger i spesialisering i Sykehuset Innlandet som ønsker å understreke at det også er mye som fungerer bra. 

​Håvard Johnstad, som er LIS3 ved ortopedisk avdeling i Elverum, tror også det er store individuelle forskjeller blant utdanningskandidatene ut fra livssituasjon, behov og forventninger. 

– Selv har jeg for eks​empel ikke barn, noe som gjør min logistikk på hjemmebane langt enklere enn for småbarnsforeldre. I min situasjon nå trives jeg godt med lange og da mindre hyppige vakter, men jeg ser at dette ikke nødvendigvis er likt for alle. I en ideell situasjon ville individuell tilpasning være det beste, men noe som er vanskelig i praksis. 

​​Han tror det er mange brikker som må være på plass for å bedre rekruttering av LIS og for at flere skal bli værende i avdelingen eller foretaket når utdanningen er fullført. 

​– For egen del opplever jeg at det å være del av et godt arbeidsmiljø har vært en avgjørende faktor for at jeg har blitt her i mange år. Trivselen på jobb veier for meg opp for perioder med lav bemanning, der tiden noen ganger må prioriteres til drift og ikke utdanningsaktiviteter, sier han. 

​Han trekker også fram at det oppleves svært positivt at overlegene i avdelingen bidrar med å dra lasset når antall ledige vakter blir for mange og det trengs flere hender på jobb. 

​​​– Oppsummert tror jeg løsningen er enkel, men vanskelig å gjennomføre på kort sikt. Vi trenger fle​re folk på sykehusene. På spørsmål rundt tiltak for å bedre rekrutering, legger han til at det ikke er noen hemmelighet at lønn også er et godt rekrutteringsmiddel, og viser til økt lekkasje av leger til privat helsetjeneste.

Store variasjoner

Divisjon Psykisk helsevern er en av divisjonene som har størst utfordringer med rekruttering av lege​​r i spesialisering. Mens det i 2018 og 2019 var om lag 65 LIS3 ansatt i divisjonen, var antallet halvert i 2022. 

​Maren Ørstad Fossu​m og Merete Byre-Haakensen jobber som LIS3 ved Enhet for akutt og mottak på Sanderud.  De kommer begge fra jobber som fastleger, og mener arbeidsbelastningen er langt mer overkommelig der de er nå.

​– Du kan trygt si at vi var blitt godt vant til et høyt arbeidspress før vi kom hit. Selv om arbeidshverdagen her bærer preg av at vi er altfor få leger, at vaktene er både mange og lange, har vi i det minste en ordnet arbeidstid, sier de. 

Det de trekker fram som mest krevende, er at de selv må ta ansvar for eget utdanningsforløp, ta mye initiativ selv og gjennomføre mange nye oppgaver uten noen å rådføre seg med. 

– Vi savner å få flere tilbakemeldinger underveis på jobben vi gjør, sier de.

​De understreker også at det er store variasjoner både mellom avdelinger og veiledere. 

​​– Fordi vi jobber vakter og mange uforutsette overtidsvakter, blir tiden i post svært begrenset. Det er i hovedsak der læringsmål primært skal utføres. Vi opplever også at det er vanskelig å få gjennomført oppsatt tid til veiledning og fordypning. Dette er langt bedre organisert for eksempel i poliklinikkene, sier Ørstad Fossum. 

​​Av mulige forbedringstiltak ønsker de seg et mer strukturert system med strengere krav til veiledere og dokumentasjon på hvordan kompetanseoverføringen skjer.  

​​​– Det er uten tvil ganske tøft til tider å jobbe innen akuttpsykiatri med krevende pasienter. Vi håper mange merker seg at det vi likevel trekker fram som mest krevende, er manglende oppfølging av selve utdanningsplanen, sier Byre-Haakensen. 

Må begynne et sted 

En av avdelin​gene i Sykehuset Innlandet som har startet arbeidet med å se på konkrete forbedringstiltak, er medisinsk avdeling ved sykehuset på Gjøvik. 

​​– Det aller viktigste er å hele tiden jobbe for å dimensjonere riktig med tanke på bemanning og aktivitet. Det er en vanskelig oppgave når ressursene er begrenset, men som ledere må vi alltid ha et mål om lykkes med det, sier avdelingssjef Anne Kristine Fagerheim Skaug.

​I tillegg har avdelingen definert flere punkter de vil jobbe systematisk med framover. 

​​– Vi har blant annet satt som mål å legge bedre til rette for utdanningsaktiviteter og redusere bruk av utvidet tjeneste/arbeidstid og mer individuell tilrettelegging av tjenesteplaner i perioder, for de som har behov for det, forteller hun.

​Selv om dette ikke løser alt for alle, håper hun det kan være viktige skritt på veien for å gjøre forholdene bedre for flere på sikt. 

​– Det er utfordrende å gjøre store endringer raskt i en kompleks kabal med begrensede ressurser, men vi må begynne et sted. Fra høsten planlegger vi også å starte opp egne veilednings- og samtalegrupper for LIS, sammen med erfaren overlege, i tillegg til kurs og undervisningsopplegg knyttet til emosjonell beredskap, stressmestring og forebygging av utbrenthet, sier Fagerheim Skaug. 

​Også i divisjon Elverum-Hamar er det iverksatt tiltak for å rekruttere og beholde leger og annet helsepersonell. 

I august innleder divisjonen prosjektet «attraktiv arbeidsplass for leger», der både tillitsvalgte og verneombud for legene deltar sammen med flere avdelingssjefer og avdelingsoverleger. Arbeidet omhandler dialog og trepartssamarbeid for sammen å møte de utfordringene legene står overfor.

Det er også eksisterende ordninger for å ivareta arbeidsmiljøet i Sykehuset Innlandet gjennom både bedriftshelsetjenesten, verneombud og tillitsvalgte. 

Foretakstillitsvalgt for Den norske legeforening, Stein-Helge Tingvoll, oppfordrer også til å benytte seg av disse når det er behov for det.  

– Disse har alle tett dialog med arbeidsgiver for å sikre et godt arbeidsmiljø. Alle kan ta kontakt med noen av disse hvis de opplever at arbeidssituasjonen er for belastende, sier han. 

I tillegg er det etablert en kollegial støtteordning for leger. – Dette er et lavterskeltilbud for samtaler med en kollega som man ikke jobber med eller kjenner fra tidligere. Dette fordi det ikke alltid er like lett å snakke om vanskelige opplevelser med de man kjenner godt og jobber tettest med til daglig, sier Tingvoll.