Vi anbefaler at du alltid bruker siste versjon av nettleseren din.

Utformer framtidens akuttmedisinske tjenester

For første gang på 20 år skal det utarbeides en ny stortingsmelding om akuttmedisinske tjenester. I februar gikk fristen ut for å gi innspill til innholdet i meldingen. Divisjon Prehospitale tjenester er en av til sammen 184 instanser som har sendt inn høringssvar innen fristen.

Publisert 15.03.2024
En person i gul og rød skjorte
Illustrasjonsbilde.

De akuttmedisinske tjenestene er under stadig større press. Antall pasienter øker langt mer enn tilgangen på ressurser. Det er bakgrunnen for arbeidet med den nye stortingsmeldingen.

Høringsrunde

– Vi blir flere eldre, og nye medisiner og behandlingsmetoder endrer behovene for helsehjelp. Denne utviklinga vil fortsette. Derfor er det på høy tid å forankre retningen for tjenesten i en egen stortingsmelding, slik vi har varslet i Hurdalsplattformen, uttalte helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol, da hun inviterte til høringsrunden.

Et sentralt tema i stortingsmeldingen er hvordan det skal legges til rette for beredskap og et godt akuttmedisinsk tilbud i hele landet, blant annet gjennom nye samarbeids- og arbeidsformer, bruk av teknologi, personell og kompetanse, skriver Regjeringen på sine nettsider.

Det er et mål at innspillene skal beskrive både utfordringer og muligheter, og tiltak som kan bidra til at de akuttmedisinske ressursene blir utnyttet på best mulig måte i framtiden.

Felles ressurs, felles ansvar

En mann i dress og slips
Divisjonsdirektør for Prehospitale tjenester i Sykehuset Innlandet, Geir Kristoffersen. 

Sykehuset Innlandet ved divisjon Prehospitale tjenester er en av 184 instanser som har sendt inn innspill i høringsrunden. I høringssvaret har divisjonen svart på til sammen 18 kulepunkter.

– I våre innspill har vi lagt stor vekt på at det i framtiden må skapes større forståelse for at den akuttmedisinske kjede er en felles ressurs med ulike aktører som avhengige av hverandre, og som må respektere hverandres kompetanse, sier divisjonsdirektør Geir Kristofersen.

Helsepersonellkommisjonen slo nylig fast at vi i framtiden må forberede oss på å løse de økende oppgavene i helsetjenesten uten nevneverdig økning i verken ressurser eller personell.

– Da er det viktig at ressursene vi har utnyttes på aller best mulig måte, i alle deler av tjenestenivåene, sier han.

Viktig stortingsmelding

Avdelingssjef for luftambulanse og medisinskfaglig rådgiver i divisjon Prehospitale tjenester, Dag Frode Kjernlie, sier at denne stortingsmeldingen er viktig for framtidens akuttberedskap.

En mann med briller
Avdelingssjef for luftambulanse og medisinskfaglig rådgiver i divisjon Prehospitale tjenester, Dag Frode Kjernli

– Det er viktig å synliggjøre og tydeliggjøre det felles ansvaret som ulike aktører i primær- og spesialisthelsetjenesten har for akuttberedskapen. Samarbeidet må bli mer forpliktende enn det er i dag. I dag er det langt fra alle kommuner som oppfyller sin forpliktelse i henhold til akuttmedisinforskriften, mener han.

Han håper at stortingsmeldingen blant annet kan bidra til klare føringer for hva som må forventes av akuttmedisinske tjenester i kommunene.

– De siste årene har det blant annet vært en sentralisering av kommunale legevakter. Det er det mange gode grunner til, men det er samtidig bekymringsfullt fordi det medfører en svekket akuttberedskap i distriktene. Det innebærer blant annet at ambulanse må utføre flere vurderingsoppdrag for å avklare eventuelt videre transportbehov. Ofte dreier dette seg om komplekse vurderinger som i utgangspunktet krever legekompetanse. Ved behov for ambulanse til legevakt blir ressursen opptatt i lengre tid som følge av lang avstand. Dette fører igjen til flere samtidskonflikter, og at andre må vente lenger på ambulanse. I verste fall også at det ikke er ambulanse tilgjengelig ved livskritiske situasjoner, sier Kjernlie. 

Han etterlyser blant annet avbøtende tiltak fra kommunenes side når de plasserer legevaktstjenestene sine langt unna.

– Når legevakten blir mindre tilgjengelig for befolkningen bør det stilles krav til at kommunene etablerer tiltak for å sikre at ikke akuttberedskapen lokalt svekkes. Slike tiltak kan for eksempel være bakvaktsordninger, eller etablering av legevaktbil. En slik ressurs kan blant annet utføre vurdering av pasienter hjemme, for å avklare videre behandlings- eller transportbehov, sier han.

Rask og riktig vurdering

En gruppe mennesker i et rom med datamaskiner
AMK-sentralen besvarer blant annet anrop til 113 og prioriterer og disponerer ambulanseressurser. 

I høringssvaret er det også lagt vekt på styrking av den medisinske beslutningskompetansen i AMK-sentralene. Et av tiltakene som foreslås er etablering av egen lege til stede i AMK-sentralene, som kan konferere med innleggende leger og ambulansepersonell for å sikre en god og tidlig triagering av pasienter. Altså en prioritering av hvem som trenger helsehjelp raskest.

– De mest utfordrende pasientene prehospitalt er de som er uavklart med tanke på om de trenger ambulansetransport, om de skal til sykehus eller legevakt, eller om de skal bli værende hjemme, sier Kristoffersen.

Divisjon Prehospitale tjenester i Sykehuset Innlandet har en deldøgns legebemannet akuttlegebil, der legen også fungerer som AMK-lege. Når akuttlegebilen ikke er bemannet er det vakthavende anestesilege ved sykehuset på Gjøvik som er AMK-lege.

Må prioritere bedre

- Ambulanse er en knapphetsressurs, og feil bruk av ressursene kan få fatale konsekvenser. Derfor er det viktig at vi har trygghet for at oppdragene prioriteres riktig, sier divisjonstillitsvalgt i Fagforbundet, Tore Simensen. Han får støtte fra sin kollega, divisjonstillitsvalgt for Delta, Are Haukø Gransletten.

- Vi som jobber ute i tjenesten ser at stadig flere oppdrag defineres som akutt eller haster, selv om de viser seg å ikke være det. Det skyldes blant annet at det er etablert en urealistisk forventning i befolkningen om når man har «krav» på ambulansetransport. I tillegg kan det være krevende for AMK-operatører å avvise oppdrag, både i frykt for å vurdere feil, eller fordi transporten er rekvirert av en legevaktslege som vil ha en pasient inn for vurdering, sier de.

De legger ikke skjul på at mange «unødvendige» oppdrag skaper frustrasjon og tærer på en allerede presset ambulansetjeneste.

– Både AMK og ambulansetjenesten tilstreber å løse alle type oppdrag på best mulig måte. Det er ikke noe god følelse å være opptatt med for eksempel pasienter som har vrikket foten i fylla, har en god gammeldags forkjølelse eller en rygg som allerede har vært kranglete i flere uker, når vi får en alarm om hjertestans, alvorlig trafikkulykke eller kritisk sykt barn. Ved tidskritiske hendelser kan minuttene som da går tapt med å avslutte pågående oppdrag, få tragiske konsekvenser, sier de to tillitsvalgte.

De vil likevel understreke at det er viktig at de som faktisk trenger akutt hjelp ringer 113.

– Samtidig som det ofte blir lagt unødig beslag på ambulanseressurser, er det mange som avventer eller oppsøker fastlege på egen hånd når de heller burde ringt 113 for å få rask akuttmedisinsk behandling. Det er bedre å ringe en gang for mye enn en gang for lite, så er det det AMK-operatørene som gjør den medisinske vurderingen, sier de.

De håper arbeidet med stortingsmeldingen kan bidra til å skape en bedre forståelse i samfunnet om hvordan akuttberedskapen påvirkes hvis vi ikke gjør kloke prioriteringer og at flere får et realistisk bilde av hvordan ambulanseressursene skal benyttes.

– Den store økningen i oppdrag som verken er tidskritiske eller akutte går også på bekostning av tid som burde vært brukt på faglige oppdateringer og trening på ulike prosedyrer, sier Simensen og Gransletten.

  • Den akuttmedisinske kjede er i dag delt mellom to forvaltningsnivåer; - noe som kan legge begrensninger i samarbeidet.
  • Hjemmesykepleien reiser ofte ikke ut og tar ikke pasienter som ikke står på hjemmesykepleiens lister/som det ikke er fattet enkeltvedtak på. Dette oppleves som rigid.
  • Legevakt og legevaktbil er mye mindre tilgjengelig for befolkningen ved hendelsessted enn forutsatt i akuttmedisin forskriften. Samarbeidet mellom spesialist- og kommunehelsetjenesten må være mer forpliktende enn i dag.
  • Ambulansetjenesten kan bli sendt ut på vurderingsoppdrag som den ikke har kompetanse til. 
  • Pasienter faller mellom flere stoler og det kan tidvis være vanskelig for ambulansetjenesten å få avlevert pasienter. Dette gjelder spesielt uavklarte diagnoser hvor medisinske vurderinger gjøres utenom vakttid på legevakter eller fastlegens åpningstid.
  • Det er økende forventninger fra innbyggerne om servicetjenester fra legevakt.
  • Gjengangere av pasienter bruker uforholdsmessig mye ressurser fra mange. Slike pasienter blir ofte «kasteballer» mellom kommune og spesialisthelsetjenesten.
  • Det er stort kompetansestrekk i den akuttmedisinske kjede. Viktig også å ha fokus på kompetanseoppbygging til ufaglærte som utgjør en stor andel ansatte i kjeden. 
  • Det finnes kommuner som ikke har sykepleierkompetanse på vakt i det hele tatt.
  • Det må utvikles en kultur og arbeidsform hvor ambulansetjenesten bistår kommunehelsetjenesten og kommunehelsetjenesten bistår ambulansetjenesten; «fletting» av arbeidsoppgaver.
  • Det må skapes større forståelse for at akuttmedisinsk kjede er en felles ressurs som er avhengig av hverandre og som må respektere hverandres kompetanse.
  • Det er uoversiktlig for pasient å få tjenester fra flere instanser og forvaltningsnivåer (eks egenandeler)
  • Takstsystemet belønner volum og ikke kvalitet/gode arbeidsformer for leger i vaktlinjer i kommunene.
  • Det mangler en felles kommunikasjonsplattform for pasient-/journalopplysninger.
  • Prehospitale tjenester har i dag begrenset tilgang til relevant informasjon: Eksempler på dette innfor pasientinformasjon er slik som bruk av kjernejournal; «kriseplaner» som kommunen har skrevet med enkelte pasienter der et tiltak kan være «Ring 113» uten at dette er kjent, mv. Dette kan også være kunnskap om arrangementer, øvelser, etablering av flyktningemottak mv.
  • Taushetsplikten kan være til hinder for god samhandling.
  • Det er for lite samhandling mellom psykisk helsevern i kommuner og spesialisthelsetjenesten. «Hasteinnlegginger» skjer når det ikke finnes kommunal kompetanse. Dette fører til at pasienter ikke blir utredet. Mange blir «svingdørspasienter» og skrives ut fra spesialisthelsetjenesten til et kommunalt tilbud som er variert og kanskje ikke finnes.
  • LV-leger kan ikke lønnes med «stykkpris». Pasienter med akutte psykiske lidelser blir hastig henvist til spesialisthelsetjenesten grunnet inntjening og korte(ingen) kommunale utredninger.